torsdag, september 08, 2016

Mark 15

Velger å dele en post fra min bibelleseplan i dag - for det gjorde inntrykk på meg i dag.

Et sterkt kapittel i dag, med mye å hente

Det haglet med anklager mot Jesus, og som vi hørte i forrige kapittel, så var anklagene falske. Likevel er Jesus helt taus. Ikke ett ord for å forsvare seg selv...

Først tenkte jeg at dette var stort fordi han selv var REN. Men så kom jeg på at han nå bar all verdens synd på sine skuldre - for deg og meg. Det gjør det enda større!

Det neste som skjer, er at Pilatus velger sin popularitet framfor å stå for hva han egentlig mener... Han følger folkets krav, og den skyldige morderen Barabbas får bytte plass med den uskyldige Jesus.

Skulle vært spennende å høre et intervju med Barabbas! Hvordan gikk det med ham? Han som var dømt til døden, men som plutselig fikk leve pga Jesus.


Når jeg leser om alle disse som spottet Jesus, så er det også med undring. Tenk om de hadde visst?! Her er hva de så;
 29 De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! 30 Frels deg selv og stig ned av korset!» 31 På samme måte gjorde også overprestene og de skriftlærde narr av ham og sa til hverandre: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!32 La nå Messias, Israels konge, stige ned av korset, så vi kan se og tro!» Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.

De ante ikke hva grunnen var til at han ikke frelste seg selv... Det er det fortsatt mange som ikke vet.
Herre, jeg ber spesielt for mine rundt meg, av venner og familie som ikke SER hvem du er, og hva du er. Som ikke ser din kjærlighet og lengsel etter dem. Jeg ber også for meg og andre som tror. Herre, hjelp oss så vi på en enda bedre måte kan gjøre at du syntes! Så de kan se deg!

 38 Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst. 39 Da offiseren som stod rett foran ham, så hvorledes han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
At forhenget revnet fra øverst til nederst, og akkurat i templet er også et under jeg har hørt prekt over noen ganger. Gud åpnet veien helt fysisk også! Et forheng som visstnok er både stort og tykt.

Her var det også en som så Jesus.

En bok som gjorde inntrykk på meg allerede som tidlig tenåring, var "Jeg så ham død" av Lloyd C. Douglas. Riktignok en roman fantasert rundt denne soldaten som oppdaget Jesus, men likevel sterk.

  43 Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre, som selv ventet på Guds rike, våget seg da inn til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. 

 Om Josef var en av de som fikk se hvem Jesus egentlig var, det vet jeg ikke. Men han var i alle fall blant de som hadde ventet og håpet! Jeg håper han var blant de 500 som ble vitne til Jesu oppstandelse :) At han fikk styrket sin tro.

Fikk lyst til å avslutte med Jesus bønn for oss. Hele Joh 17 er verdt å lese! Men jeg velger ut disse versene her;

 20 Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. 21 Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg. 

tirsdag, september 06, 2016

Forbildet

Har du noen forbilder? Noen du beundrer og tenker du gjerne skulle ligne mer?

Jeg kommer på noen, og tenker på dem i blant. De har noe jeg gjerne skulle hatt mer av. Enten tålmodighet, omsorg for andre, hjelpsomhet, evnen til å komme i kontakt med, kunnskap osv.

Husker jeg en gang skrev om frimodige Paulus som kunne si "Ha meg som forbilde" (1.Kor.4;16 og Fil 3;17) Jeg hadde ikke våget å si det om meg selv... Tøft gjort altså! Da virkelig levde han det han ønsket å stå for. Det er jo målet og ønsket mitt!

Men da Paulus dro fram et forbilde her i Ef.5 - da måtte jeg sette store øyne. Det var ikke småtteri til forbilde :-D

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn.  2 Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. 

Høyere går det ikke an å sette malen... Kunne jo nesten bli motløs... men det trenger vi heldigvis ikke. Dette er noe å strekke seg mot, men vi er elsket hele veien mot målet.

Siden jeg hadde skrevet om dette med forbilde tidligere, valgte jeg å sjekke litt gamle poster og ramlet over denne oppmuntringen; "Se på Jesus"

torsdag, august 25, 2016

Gjennom Hans øyne

I forrige bloggpost var jeg frimodig å be om en annerledes dag. Og vet du hva? Jeg fikk det! Jeg ble så velsignet gjennom dagen. Men om du hadde sett hvordan dagen var, så ville du antagelig lurt på hva som var annerledes (leer)  Men så handlet det jo bare om det neste steget!! Og jeg er så heldig at jeg kjenner glede også over de små ting. For tilsammen så blir det faktisk stort. 

Jeg kjenner meg oppmuntret til å ta noen steg. Jeg som ofte grubler over hvor lite jeg kan.... når Gud ser på det, ser han noe annet. Sangen jeg hørte i dag var en kjempe oppmuntring på akkurat dette. Når Gud ser på deg og meg, så ser han oss gjennom Jesus Kristus. Og da er det ikke småtterier han ser!


I Efeserbrevet 1 leser vi

    5 I kjærlighet har han,
        av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til
        å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus,
   
  6 til pris og ære for hans herlighet
        og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn.
   
  7 I ham har vi forløsningen
        som ble vunnet ved hans blod,
        tilgivelse for syndene.
        Så stor og rik er hans nåde,
   
  8 som han i rikt mål har latt oss få.
        Slik gav han oss all visdom og innsikt,
   
  9 da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet,
        den frie beslutning han hadde fattet
   
 10 om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne:
        å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord.

tirsdag, august 23, 2016

Det neste steget

Herre, jeg ber for dagen i dag. Får jeg lov å ønske meg en annerledes dag? En som skiller seg litt ut fra alle de andre...? Dagene bare flyr, og mitt hovedproblem ser ut til å være sløsing av tid. Har ikke så lyst til det lenger egentlig.

Men lysten - ikke det beste å følge det heller. For lysten til å virkelig GJØRE NOE er ikke alt for stor den heller. Hele kroppen higer visst mest etter det behagelige. Men det behagelige er faktisk ganske kjedelig. 

Denne sangen traff meg ganske godt i dag. Herre, vis meg det neste steget! 



Fikk lyst til å legge til kong Davids ord fra salme 51

 11 Skjul ditt åsyn for mine synder,
        og utslett all min skyld!
   
 12 Skap et rent hjerte i meg, Gud,
        gi meg en ny og stø ånd!
   
 13 Kast meg ikke bort fra ditt åsyn,
        ta ikke fra meg din Hellige Ånd!
   
 14 La meg atter fryde meg over din frelse,
        hold meg oppe med en villig ånd!

onsdag, juni 01, 2016

Dagens bibelord

Dagens bibelord fra You Version gjorde meg rørt;

De undret seg over å se den frimodighet Peter og Johannes viste, for de forstod at de var ulærde lekfolk. De visste også at de hadde vært sammen med Jesus.
Apostlenes gjerninger 4:13
Det er den siste setningen som gjør susen. Tenk deg hvilken læremester Jesus må ha vært! Jeg ser for meg hvordan Jesus ord rett og slett skapte sult i dem etter å lære mer. Og Jesus elsket Ordet - ja, han ER jo Ordet :-D og denne kjærligheten til Ordet smittet han over på dem.
Dette minner meg også på hva Emmausvandrerne erfarte. De visste ikke at det var Jesus som gikk sammen med dem, og som la ut skriftene før dem. Da de plutselig oppdaget det, sa de til hverandre; 
32 Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»  (Luk.24)
Jeg tror at Jesus hadde samme påvirkning på de andre han delte Ordet med. Jeg kjenner livet i Ordet, og jeg lengter absolutt etter mer. Kjenner jeg blir glad ved tanken på at det faktisk er mulig også. Åpenbaringen 3;20 sier;
20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

søndag, mai 22, 2016

Dette er min lengsel....

Jeg savner å virkelig kjenne og merke Guds nærvær... virkelig SE at noe skjer. Alt går i rutiner, og i blant virker selv rutinene ganske tomme. I blant er mitt hjertesukk rett og slett "Gud, hvor er du?"
Tenk at jeg kan lure på det...? Jeg som har alt jeg trenger?!? Nei, jeg har ikke alt jeg trenger når jeg ikke kjenner HANS nærvær.


Kong David opplevde også dette av og til. Det ser vi bl.a. i Salme 55 og i Salme 13

Gud, lytt til min bønn, skjul deg ikke når jeg trygler og ber! Akt på meg og gi meg svar! Min bekymring gir meg ikke ro. Jeg er helt i fra meg…. (fra salme 55)

I blant gikk det til og med såpass lang tid at han begynte å lure på hvor lenge det egentlig ville vare....

Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet og hele dagen ha sorg i hjertet?  (fra Salme 13)


Hva gjør jeg mens jeg venter..? Jeg leser litt i blant. Prøver å be (men en av bønnene er også "Herre, lær meg å be" - for også det er ett av mine lengsler. Det er som om jeg leter etter Gud for tida. Og det på tross av at jeg tror han er ved min side. Det er bare det at jeg lengter etter å få KJENNE det. MERKE det. LEVE av det. Så jeg leter. 

Helt i starten på bibelhistorien var det Gud som lette etter Adam. Da var det Adam som gjemte seg for Gud. Nesten så jeg ønsker at jeg kunne høre Guds stemme der han roper på meg.

Jeg hører ingen rop, likevel hører jeg en stille påminnelse inni meg:

 11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
   
 12 Når dere kaller på meg og kommer til meg med deres bønner, vil jeg høre på dere. 13 Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, 14 lar jeg dere finne meg, sier Herren.  (Jer.29;12-14)


Det finnes faktisk ingenting som gir meg mer håp enn det LEVENDE ORDET - kjenner faktisk at jeg blir rørt jeg, og en indre ro senker seg litt inni meg. Men savnet og bønnen er fortsatt der. 

  2 Likesom hjorten stunder
        etter bekker med rennende vann,
        slik stunder også min sjel
        etter deg, min Gud.
   
  3 
Min sjel tørster etter Gud,
        etter den levende Gud.
        Når kan jeg få komme
        og tre fram for hans åsyn?
 (fra salme 42)

mandag, mai 02, 2016

Salme 139

I kirken sist søndag valgte jeg å lese en bloggpost fra 2006 (velger å legge den i reprise her) Dette er så absolutt min favorittsalme! Og jeg er ikke alene om å kjenne det slik :-D Den rommer rett og slett hele livet med Gud, fra før jeg blir født og hele livet igjennom (og det slutter jo ikke der :-D) 

Herre, Du ransaker og kjenner meg

Det gjør at jeg kan slappe av sammen med deg. Du kjenner jo hele meg, derfor behøver jeg ikke være redd for at du skal oppdage sider ved meg som jeg ikke liker..... Du vet det allerede (jeg ler mot Deg nå) Og enda Du vet alt, så elsker Du meg. Det sier Ordet ditt.

Om jeg sitter eller står, så vet Du det, langt bortefra merker Du mine tanker. Så trygt, så godt. Uansett hvor langt borte jeg måtte føle at jeg er fra Deg, så hører Du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser Du det. Du kjenner alle mine veier.Det har jeg tenkt mye på de siste årene, da veien plutselig ble så kronglete og vanskelig. Du kjenner dem alle. Når jeg ser tilbake nå, så var det som om Du visste det allerede før det ble kronglete. Du la ting til rette, og ga styrke i rette tid. Nå er det godt og tenke på at uansett hva jeg måtte møte, så vet Du det allerede før meg...

Ja, før jeg har et ord på tungen vet Du det Herre, fullt og helt.Ett av mine yndlingsvers det der. Jeg fryder meg igjen - for det er så godt å vite at Du Herre, vet det fullt og helt, også når jeg selv ikke greier å sette ord på det jeg føler eller opplever.

Bakfra og forfra omgir Du meg. Du har lagt Din hånd på meg. Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.Ja, sånn er det rett og slett.

Hvor skal jeg gå bort fra Din Ånd? Hvor skal jeg flykte fra Ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, er Du der. Rer jeg leie i dødsriket, er Du der. Tar jeg morgenrødens vinger på, og slår meg ned der havet ender, så fører Du meg også der. Din høyre hånd, den holder meg fast. 

Jeg kjenner
meg lettet. Så bra at det er slik! For jeg er et mennesker hvor følelsene virkelig svinger. Noen ganger er jeg helt i 7.himmel av yr og glede. Andre ganger er jeg tung og deppa... og noen ganger har jeg lyst til å rømme laaaangt vekk. Men hvem er trofast gjennom alle slags dager? Jo Du Herre, som alltid holder meg fast, nær til Deg.

Ja, også når jeg er redd, da er Du nær. Og sier jeg "La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt" så er ikke mørke mørkt for Deg, og natten er lys som dagen, ja mørket er som lyset. 
Du vet hva angst er 
Herre. Rett før Du ga Ditt liv for meg og resten av verden - da kjempet Du med angst så svette rant som blod. Du vet Herre, hva det er når jeg er redd....Også da er du nær hos meg. Du har til og med kraft å gi, kraft som kan forvandle mørke til lys. Men om det fremdeles er mørkt, så ser Du meg godt - mørket er jo som lyset for Deg.


For Du har skapt mitt indre, Du har vevd meg i mors liv. Jeg takker Deg fordi jeg er skapt på skremmende underfullt vis. Underfulle er Dine verk, det vet jeg så vel.Men det er lett å glemme... Ikke at jeg er skapt av Deg, men at jeg er ett av Dine underfulle verk. Er jeg det? Det føler jeg ikke akkurat...
I hele skapelsesverket leser vi at Du så på det Du hadde skapt, og syntes det var fantastisk. Jeg ler mot Deg igjen Far og tenker "Den selvtilliten skulle jeg gjerne hatt mer av"

Mine ben var ikke skjult for Deg da jeg ble skapt i lønndom, da jeg ble formet i jordens dyp. Du så meg den gang jeg var et foster, Din bok ble alt skrevet opp. Mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Er det sant? Jeg opplever i alle fall rett som det er, at Du tar vare på meg .. Noen ganger virker det som om Du visste alt på forhånd, og derfor la ting til rette. Du hjelper meg gjennom det som måtte være vanskelig, og ofte kjenner jeg meg rett og slett velsigna!

Gud, hvor høye Dine tanker er, hvor veldig summen av dem. Vil jeg telle dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos Deg.Yess, Du har lovet å være hos meg gjennom alle dager. Klart jeg vil bli hos Deg.

tirsdag, mars 22, 2016

En stille dag






















Det var godt å gå alene i dag, nyte stillheten og la tankene hvile. Det har ikke vært så lett den siste uka. Og i går endte den i sorg. Størst sorg for kvinnen jeg fortalte om i forrige bloggpost. Hun mistet sin elskede ektemann i kreft. Omtrent på samme alder som jeg selv.

Jeg satt å så utover vannet, takknemlig for livet. Det er ingen selvfølge! Livet er kort, og for noen er det så alt for kort. Det finnes ingen mening i det.

"Du har det evige livets ord" proklamerte Peter - og et øyeblikk tenkte jeg at Ordet faktisk var det eneste som er evig. Livet her er ikke det. Heldigvis tror jeg på at det bærer oss hele veien, også gjennom døden til det evige livet.

Minner meg om en bloggpost jeg skrev for flere år siden, da en ung jente døde alene. Jeg så for meg hvordan englene var der og bar henne i sine hender. Som kong David beskriver i salme 91.


Vi får ikke alltid det vi ber om. Selv om Ordet lover oss det.... Er det Liv i Ordet da?

Jeg velger å tro det. Det gir ikke alltid trøst, og det gir ikke alltid liv. Det gir ikke alltid bønnesvar heller. Men det er evig og holder gjennom alt. Jeg tror det.

Kom til å tenke på kong David, som gråtende lå på kne, i faste og bønn for sin nyfødte sønn (med Batseba i 2.Sam.12) Du kan si at han kanskje ikke fortjente bønnesvar heller, men er det noen av oss som gjør det da?

En annen gang samme konge gikk i bønn, var det for svært mange kvinner og barn som ble tatt som krigsfanger. Og da fikk han bønnesvar for dem ALLE, ikke en eneste mistet livet. (1.Sam.30)


Jeg har ikke svar på alt. Skulle gjerne ha flere svar enn jeg har, på mine mange spørsmål. Men så kjenner jeg også at det er greit å hvile i at jeg ikke har svar på alt.
Det sies at Gud har det, og at jeg en dag skal forstå. Jeg er ganske sikker på at det ikke blir før i det evige livet :-D




lørdag, mars 19, 2016

...hendene fulle...

Jeg møtte en utrolig flott kvinne denne uken. Hun gjorde virkelig inntrykk på meg, og jeg har fortsatt å tenke på henne utover i uka.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, for å være helt ærlig... for temaet er litt vanskelig. Jeg håper du forstår meg rett i løpet av bloggposten...

Jeg har det siste halvåret slitt med vonde albuer - de velkjente tennisalbuene. Nå er det ikke tennis som har skylden hos meg da, men strikketøyet (sukk...) Jeg savner det veldig!! Savnet er verre enn smerten, for å være helt ærlig. For strikketøyet har jeg måttet legge på hylla for en stund. Jeg trodde i alle fall at det bare var for en liten stund, men nå 6 mnd etter er det fortsatt ikke mulig å strikke :(
Jeg syntes det tar lang tid og er redd for at det ikke skal gå over...

Også møtte jeg altså denne nydelige kvinnen. Hennes historie rørte meg veldig. For tre og et halvt år siden fikk hennes kjære ektemann diagnosen skjelettkreft. Situasjonen nå er svært alvorlig, faktisk trodde de at han ikke ville overleve sist helg - men plutselig snudde det igjen. Det er fortsatt kritisk.

Egentlig har han allerede levd 3 år lenger enn han skulle. Det som gjør hennes historie ekstra sterk, er at hun hele denne tiden har hatt tro på at han skal bli frisk og leve. Hun opplever at hun har fått både ord og tegn på dette, og holder fast på sin tro.

Det som rørte meg ekstra, var hennes ærlige beskrivelse av denne troen. Det var ikke en slik krampaktig, blind tro hvor hun nektet å innse fakta. Men en oppriktig tro på tross andres tvil, og på tross av egne spørsmål og uro. Hun står undrende foran Gud over det hun opplever, samtidig som hun stormer mot Gud over det hun møter. Det er tøft for henne. Veldig tøft. Og hun er ærlig i sitt opprør mot Gud også. Er det ikke naturlig at slikt kommer i det hun står i?

Jeg hadde så lyst til å omfavne henne, og kjenner jeg vil be minst like mye for henne som for hennes mann. Jeg kom til å tenke på Moses i hans bønnekamp for seier. Han fikk hjelp til å holde armene oppe (for bare da hadde Israel overtaket) helt til det ble seier.

2.Mos 17;11-14
Da gikk det slik til at så lenge Moses holdt hånden i været, hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hånden synke, var amalekittene de sterkeste.
Men så begynte Moses å bli trett. Da fant de en stein og la den til rette for ham; den satte han seg på, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på hver side. Så var hendene hans støtte til solen gikk ned. Slik vant Josva over amalekittene og deres hær med kvasse sverd. Siden sa Herren til Moses; skriv dette opp i en bok, så dere ikke glemmer det, og gjenta det for Josva! 


Så bli gjerne med å be for henne! "Hold hennes armer oppe" :-D


Etter samtalen med henne kjente jeg meg litt skamfull. Her sukker jeg oppgitt over at jeg ikke har kunnet strikke på et halvår... også har hun hatt DEN kampen i tre og et halvt år!?!

Jeg lurte litt på hva Gud hadde å si til min klage.... og for riktig å gni det inn, så begynte jeg å tenke på den ene etter den andre som kjempet med verre ting en meg. Det er jo så utrolig mye nød i verden. Kjære Gud, du har virkelig HENDENE FULLE!!
Og likevel bryr han seg om nettopp meg :) og deg. Vi har en stor Gud som ser verdien i hvert enkelt menneske. Og jeg tror han bryr seg om både smått og stort. Det er likevel viktig å se ting i litt perspektiv i blant. Og ikke minst glemme seg selv i blant og bry seg om de andre.

    Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. (Rom.12;9-10)

fredag, februar 26, 2016

Gode råd fra kong Salomo

Hold stø kurs! 
(fra Ord 4)
20 Lytt til det jeg sier, min sønn,
        vend øret til og hør mine ord!
   
 21 Slipp dem aldri ut av syne,
        bevar dem dypt i ditt hjerte!
   
 22 For de gir liv til den som finner dem,
        og helsebot for hele kroppen.

   
 23 Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer,
        for livet går ut fra det.

   
 24 Hold deg fra å tale falskt,
        bruk aldri leppene til svik!
   
 25 Ha øynene rettet framover,
        fest blikket på det som ligger foran deg!

   
 26 Legg merke til de spor du skal følge,
        hold hele veien stø kurs!
   
 27 Vik ikke av til høyre eller venstre,
        hold foten borte fra det som er ondt!


mandag, februar 15, 2016

Kraften i handling...

Jeg skal ikke skrive så mye i dag, måtte bare fortelle at gårsdagens preken ga meg litt påfyll etter forrige bloggpost. Jeg skrev da at jeg lengtet etter å lære mer om "Kraften av korset", og gårsdagens preken fortalte at når Ordet blir omgjort til handling, blir det til kraft.

Jeg syntes det var så inspirerende og tenke på. Jeg har jo som tema her "Livet i Ordet", men som jeg hørte i går; Ord blir bare ord så lenge jeg bare leser dem og grunner på dem. Det er først når jeg velger å handle på dem, og gjøre det Ordet sier, at det blir til noe.

En annen påminnelse han kom med i går, er at vi har litt lett for å kjenne etter hva vi føler for. Om jeg ikke føler for å gjøre ditt eller datt, så lar jeg det være. Men erfaringene han hadde, var at følelsene ofte kom etter at handlingen var gjort ;-D Og det er det jo ganske mye i ja


Ønsker deg en superduper dag. Se etter muligheter.
"Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft" (Ef.6;10)

onsdag, februar 03, 2016

Kraften av din oppstandelse!

På bønnemøtet i kveld ble det åpnet med en liten, men sterk lovsang; "Jeg vil lære å kjenne deg, og kraften av din oppstandelse" - det ble min bønn gjennom hele bønnemøtet i kveld. Ja, ikke bare en bønn, men faktisk et svar også. Svar på en fortvilet tanke...

Jeg kjenner Jesus - føler virkelig at jeg gjør det, etter å ha levd med denne troen hele livet, og gjennom alle Ord jeg har lest. Men da denne sangen tonet i kveld, tenkte jeg at det er dette jeg trenger; å kjenne KRAFTEN av hans oppstandelse. Ikke bare det at jeg er frelst og bevart (selv om det er STORT for meg!) men jeg trenger lære å kjenne denne kraften.

Ikke minst når jeg på en eller annen måte ønsker å formidle Jesus til andre. Paulus sier i 1.Kor.2;4-5
  4 Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis.  5 For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.

Jeg tror det er lett å falle i den grøfta at overtalende argumenter blir det viktige. Men sant og si, er det lite vi kan vinne på det i denne sammenheng. Kanskje er det ikke en gang ord som er det viktigste, men handling. Hvem jeg er og hvordan jeg møter andre. Hva jeg velger å gi, eller være. Jeg vet ikke.... men jeg vet at jeg lengter etter å lære!

Paulus sier også i sin bønn for Efeserne 1;
 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. 18 Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige, 19 og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror. 

Jeg ber for tiden som ligger foran, Herre. Jeg ber om å lære deg mer å kjenne, ikke minst kraften av din oppstandelse. Slik at det jeg måtte komme med eller dele blir mer enn fislete ord om noe rart jeg tror på liksom. Nei, det jeg tror på er mer enn det. Men hvordan viser jeg det? Hvordan kan jeg formidle det? Først og fremst ved å virkelig kjenne og forstå det - at det blir mer enn ord for meg selv.

Store ord kanskje? Det handler jo ikke om hvem jeg er eller hva jeg får til. Det handler om den kraft HAN gir, gjennom Den Hellige Ånd.

  7 Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. (2..Kor.4;7)


mandag, februar 01, 2016

Hva skal jeg se etter i dag tro?

Jeg leste en veldig kjent historie på morgenen i dag - Jesus metter 5000. Joda, den historien kjenner mange av oss :-D Selv kjenner jeg den så godt at jeg skulle til å skumme fort igjennom den. Men jammen oppdaget jeg noe nytt i dag også.

Disiplene kom til Jesus med et problem. Det jeg husket, var at Jesus løste det ved et mirakel. Men det var noe viktig jeg hadde gått glipp av; Jesus ba dem gå og se etter hvor mye mat de faktisk hadde (v.38) Det viste seg å være svært lite, men det var i det minste mer enn det først trodde. Og av dette lille gjorde Jesus et stort mirakel. Men også i dette fikk disiplene sine oppgaver.


Min spontane tanke da jeg leste dette, var at når jeg har et problem er det fort gjort å bare se problemet. Jeg kan gå til Jesus med problemet og håpe på at han vil løse det. Og det tror jeg at han vil, men jeg ser også at Ordet ofte oppmuntrer til å løfte blikket å se mer enn problemet. Som om Jesus sier til meg i dag; "Gå å se etter hva du har"

Profeten Elisa kom også til en fattig kvinne som virkelig var i nød, og profeten spør "Hva har du i huset?" Og ut i fra det lille hun hadde kunne profeten hjelpe henne og velsigne henne stort. (2.Kong.4)

En annen fantastisk historie fra samme kongebok - den må jeg nesten gjengi som den står;

    15 Tidlig neste morgen, da gudsmannens tjener stod opp og gikk ut, fikk han øye på en hær med hester og vogner som omringet byen. «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?» sa gutten til Elisja. 16 Han svarte: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem.» 17 Så bad Elisja til Herren og sa: «Lukk opp guttens øyne, så han ser.» Herren åpnet hans øyne, og da fikk han se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja.

Jeg kan gjøre som disiplene, gå rett til Jesus med det som er vanskelig. Det er tross alt første, viktige steg! Men jeg vil også ta utfordringen Jesus ga, og se etter hva jeg har. Hva skal jeg se etter i dag tro?


Takk at du Jesus, også hjelper meg til dette. Du kan gi mitt hjertes øye lys så jeg ser... (Ef.1:18)


torsdag, januar 28, 2016

Tro som flytter fjell...

Fikk lyst til å dele noen komiske tanker jeg fikk her om dagen. Jeg var på en av mine turer langs kysten da jeg oppdaget at det var ganske mange ute på isen. Jeg stoppet opp og beundret dem og tenkte at "aldri i verden om jeg hadde gått ut der!"


Plutselig begynte jeg å le, for jeg kom til å tenke på Peter. Han hadde tro for å gå på vannet, og jeg hadde ikke en gang tro for å gå på isen..."  Tenk så forskjellige vi er?!  

Nå tror jeg det er svært få av oss som har tro til å gå på vannet. Peter var kanskje den eneste? Lurer på hva som fikk ham til å be om den utfordringen..?! For ikke å snakke om hva som fikk ham til å ta steget ut på vannet?!

Jeg må innrømme at når jeg begynte å tenke rundt dette, og på hva Jesus også sa om dette med tro - da kjente jeg på hvor liten min egen tro var. Tro som kan flytte fjell...?  Nei, det kan jeg ikke si at jeg har. Men vet du hva jeg har? Tro som står på "fjellgrunn" Tro jeg absolutt ikke vil slippe taket i. Tro på en stor GUD!

Men jeg ser jo også at min tro burde vært større.... Da er det som om jeg hører Den Hellige Ånds oppmuntring. "Du har tro som holder til det du trenger" Ja, det har jeg :-D 

Når utfordringene vokser, vil troen også vokse. Da tenker jeg ikke bare på tro som kan flytte fjell, men tro som bevarer. Jeg har faktisk opplevd begge deler. 

Tro som flytter fjell? Selvsagt ikke bokstavelig. Men jeg glemmer aldri den overraskende følelsen jeg hadde, da jeg søkte den siste jobben. For egentlig var jeg deprimert og hadde sagt til meg selv at jeg ikke orket tanken på å søke noe som helst. Jeg skulle bli der jeg var til alt ble bedre...
Plutselig fikk jeg SÅ lyst til å søke, på noe jeg egentlig manglet full kompetanse på. Og jeg som vanligvis er av den usikre typen, jeg var så sikker på at jeg skulle få jobben. Hvor kom alt dette fra? Det var så utypisk meg! Jeg hadde bare ett svar på det. Guds under. Han hadde gitt meg "tro til å flytte fjell" (mitt eget fjell av usikkerhet og depressive tanker) Og jeg fikk jobben :-D

Og i dag da, er jeg den skråsikre, sterke typen nå? Absolutt ikke. Men om jeg skulle trenge det like sterkt igjen som den gang, ja da tror jeg at den kommer. 


   5 Legg din vei i Herrens hånd,
        stol på ham, så griper han inn.
(Salme 37;5)

Overlat hele ditt verk til Herren,
        så skal dine planer lykkes.
(Ord.16;3)


fredag, januar 22, 2016

Hvilken Gud vi har!

Jeg sitter her med min morgenfrokost og hører på noen sanger fra youtube da denne plutselig treffer meg. Jeg har hørt den flere ganger, og helt ærlig så er det først og fremst musikken og stemningen i denne sangen som har vært så god for meg. Men plutselig er det et par strofer fra denne som treffer meg rett i hjertet. Det er når de synger om Jesu samtale med de to røverne på korset.



Der henger de og skal dø, og så snakker de om framtiden. Røveren tror på Jesus som konge, til tross for at Jesus faktisk henger på et kors og skal dø. Røveren ber ikke om annet enn at Jesus skal tenke på ham når han kommer til sitt rike, og så får han dette nydelige svaret "I dag skal du få være med til pardis" Røveren hadde ingen mulighet til å gi noe som helst tilbake. Han hadde ingen nye sjanser til å rette opp alt som ble galt. Guri så rørt denne røveren må ha blitt over dette svaret?! Det var en som regnet med ham. En som brydde seg om den han var der og da, en røver. Eller nei, det var ikke røveren Jesus så. Han så mannen (jeg vet ikke navnet hans..)

Det som gjorde så godt å tenke på, var dette at Jesus elsker oss helt ufortjent. Dette med å måtte fortjene, det sitter så dypt i oss. Hver dag kan jeg frimodig komme fram for Guds trone. Det kan være med mange ulike følelser. Noen ganger med feil og bommer. Andre ganger med glede og ting å vise til. Men aldri vil jeg være mer fortjent til Guds nærvær enn jeg allerede er. Røveren fikk nåde og kjærlighet. Det får også jeg. Gud, du er så god.

Jeg leser en del i gamle testamentet, og der finner jeg mange sider ved Gud som jeg ikke alltid forstår. Gud er en spennende Gud må jeg si. Og den vi møter gjennom Jesus er helt spesiell. Jeg tror at den Gud Jesus viser, er den Gud ville være hele tiden. Nå skal jeg være forsiktig med å si for mye, for her føler jeg at kunnskapen er så liten. Den om hvem Gud er. "Jeg er den jeg er" sier han om seg selv, og jeg liker det navnet. For det rommer hva GUD sier at han er, og ikke hva lille jeg kan regne meg fram til.

Men for å komme tilbake til det jeg sa. Jeg tror altså at Guds mål var å vise hvem han er gjennom Jesus. Når Jesus døde for deg og meg, da kunne vi endelig blir Guds barn. Jeg forstår ikke helt hvorfor dette måtte til. Men jeg smiler ved tanken på at GUD ER den HAN ER, og sånn er det bare.

 3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
        han som i Kristus har velsignet oss
        med all Åndens velsignelse i himmelen.
   
  4 I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt,
        så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt.
   
  5 I kjærlighet har han,
        av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til
        å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus,
   
  6 til pris og ære for hans herlighet
        og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn.
   
  7 I ham har vi forløsningen
        som ble vunnet ved hans blod,
        tilgivelse for syndene.
        Så stor og rik er hans nåde,
   
  8 som han i rikt mål har latt oss få.
        Slik gav han oss all visdom og innsikt,
   
  9 da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet,
        den frie beslutning han hadde fattet
   
 10 om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne:
        å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord.
   
 11 I ham har vi også fått del i arven,
        vi som på forhånd var bestemt til det
        etter Guds forsett,
        han som gjennomfører alle ting
        etter sin plan og vilje.
   
 12 Slik skulle vi være til pris og ære for hans herlighet,
        vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus.
   
 13 I ham er også dere kommet til tro
        da dere hørte sannhetens ord,
        evangeliet om deres frelse.
        I ham er dere blitt merket med et segl,
        Den Hellige Ånd som var lovt,
   
 14 og som er pantet på vår arv,
        inntil forløsningen kommer for Guds folk,
        til pris og ære for hans herlighet.