torsdag, desember 24, 2009

Gjeterguttens fløyte

av Dan Lindholm

Samme natt vår Frelser ble født, gikk en fattig gjetergutt på fjellet utenfor Betlehem. Han lette etter et lam som var blitt borte. Slik hadde det seg at han ikke var i følge med de andre hyrdene, dem vi hører om i Evangeliet. Gutten var i brødet hos en hård husbond, for alt vi vet kan det ha vært en av Betlehems gjestgivere. Kom han ikke hjem med hjorden i god behold, vanket det vondord og hugg. Derfor gav han seg ingen tid til å akte på underlige tegn. – ikke ble han var hvordan vinden la seg, ikke hørte han at fuglene begynte å synge, ikke så han at stjernene skinte med dobbelt glans.

Oppetter fjellet gikk stien, bak hver busk og stein lette han. Til slutt sto han på det høyeste og så utover slettene helt til Betlehem.

Da var det himmelen åpnet seg, natten ble klar som dagen, og en lovsang gikk over jorden. Hvor stort et under som i denne stund skjedde, har til denne dag knapt et menneske fattet. Så det må være tilgitt om en liten gjetergutt ikke med én gang skjønte budskapet. Han tenkte på lammet sitt og at han vel fikk lete videre.

Da sto det med ett en engel hos ham, og engelen sa: ”Sørg ikke lenger for lammet ditt! I denne sund er en større hyrde født. Gå til Betlehem hvor Verdens Frelser ligger svøpt i en krybbe!” ”Verdens Frelser,” svarte gutten. ”For ham tørr ingen komme uten en gave i hånden.” ”Ta denne fløyten og spill for barnet,” sa engelen – og var i det samme forsvunnet.



Men på jorden foran gutten lå en skinnende fløyte. Syv himmelrene toner hadde den og spilte seg selv så det var et under å sette den til munnen.
Gutten ble glad og la på sprang nedover fjellet.


Men det var ulendt, og da han skulle over et tørt bekkefar, snublet han – og lå der så lang han var. I fallet mistet han fløyten, og kom sant til å slippe fra seg et ord som gjetere stundom har for vane. Vakkert var det ikke. Og da han fant igjen fløyten, var den blitt en tone fattigere.

Men ennå var seks toner hele, og stunder til å gråte hadde han ikke. Nå var det god sti, så han sprang alt han kunne. Da bråstanset han, - der midt foran ham på veien satt en stor ulv. Selve lammedreperen! Sinnet fór i gutten. – ”Vil du se å pakke deg!” ropte han. Før han fikk sanset seg, hadde han slengt fløyten etter bestet. I det samme ble ulven borte, men det ble også en tone i fløyten.

Så var han kommet ned på sletten der flokken pleide å beite. Dyrene hadde roet seg for natten, alt var stille. Bare en enslig sau strenet rundt og brekte. Gutten tenkte han fikk prøve å få dyret inn i en kve før han skyndte seg videre. Han løp etter sauen og glemte rent hva han hadde i hånden. For da sauen ville rømme, sendte han fløyten etter den. Sauen var som sunket i jorden, men fløyten fant han igjen. Da lød det bare fire toner i den.

Men hvor var de andre gjeterne? At de alt knelte foran barnet i krybben, det visste jo ikke gutten. Han tenkte nok heller de satt benket i et av Betlehems vertshus. For det hendte iblant at de eldre overlot nattevakten til den yngste, mens de selv kortet tiden med terningskast og en kanne øl. – Forargelig og, at det skulle hende just i natt. Han ble så harm at han ga vannkrukken som sto ved den nedbrente glohaugen et spark. I det samme var det som om en usynlig makt slo fløyten ut av hånden på ham. Da han tok den opp igjen, var bare tre toner hele.

Enda ville han til Betlehem. Og nå gikk alt bra til han var vel gjennom byporten. Der ble han kringsatt av en flokk gategutter som alle sammen ville ha tak i fløyten. Jo, det ble slagsmål og lurveleven. Fløyten beholdt han, men da vekteren kom til for å skaffe ro og orden, var det bare to toner som gav lyd.

Men nå så han stallen. Høyt over taket skinte stjernen. I krybben lå Verdens Frelser. Og likevel skulle det skje at da han steg innenfor, var det bare én tone som gav svar. For idet han gikk forbi døren til herberget, fór den sinte bandhunden løs på ham, - og så visste han ikke annet å verge seg med enn det han holdt i hånden. Der sto han tett innenfor døren og våget nesten ikke å gå frem til barnet.

Han var så skamfull over hvor lite det var igjen av gaven. I sin enfoldighet visste han ikke at nettopp således er alle menneskers vei til Verdens Frelser.


Så spilte han sin ensete, siste tone. Mild og ren lød den for barnets ører. M
aria og Josef, oksen og eselet, alle som i stallen var lyttet og undret seg. Men barnet rakte hånden ut og rørte ved fløyten. Og i samme stund ble den som da den falt fra

himmelen, - fulltonende, hel og ren.


Lytt til fløytespill :-)

1 kommentar:

Anonym sa...

Oi,denne har du jobbet lenge med....Utrolig bra.Du har mye verdifullt i din blogg.
Klem fra Aud mari