lørdag, januar 10, 2009

Jeg tror - hjelp meg i min vanntro

I dag lurer jeg litt på ... er det Gud som leder meg, eller er det jeg som "leder" Gud? Sjokkerende spørsmål kanskje? Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener.

Jeg ønsker av hele hjertet å være ledet av Gud. Jeg er så takknemlig for at Han er ved min side, at Han legger ting til rette og hjelper meg i både gode og vanskelige situasjoner. Hans trofasthet og nåde er livet for meg.
Men jeg har så utrolig mange begrensninger. Jeg lever i min virkelighet - og tror jeg gjør rett i det. Men hvor åpen er jeg for det åndelige? Det som Gud virkelig ønsker å virkeliggjøre i meg og gjennom meg?

Jeg er den jeg er gjennom det jeg har møtt i livet. Ord som "tro bare at du har fått det, så skal du få det" har ikke bare hatt positiv virkning på meg. Jeg tror ikke Jesus mente det skulle være så strevsomt som det har blitt for mange. Jeg tror han formidlet HÅP. For ikke å si liv.

Men tilbake til min virkelighet. Jeg merker hvordan flere og flere bremser har kommet på i det siste. Alt må liksom stemme med min virkelighet - men hva med den virkeligheten Gud prøver å vise meg?

Jeg skal gi noen eksempler. En venn av meg er på seminar disse dagene. Han fortalte om åndelig kamper og profetier. Flere på seminaret kom med både bilder og profetier. Og hva kjenner jeg? Skepsis... uro.. vantro.. bekymring. Men jeg kjenner også med én gang en påminnelse fra Ordet. Paulus sier i 1.Kor.14;4-5
Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten. Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men jeg vil heller at dere taler profetisk
Men selv kommer jeg altså inn med alle mine begrensinger. Jeg ser farene i stede for å se at dette kan vokse og utvikle seg til noe bra

Et annet eksempel; Jeg opplevde at undervisningen "tro at du allerede har fått det og du skal få det" ble en belastning i steden for håp. Det var først når jeg godtok virkeligheten at Gud kunne gjøre under hos meg.

Et eksempel til som gjorde meg bekymret i dag. For midt i disse tankene kom jeg på en far Jesus møtte som ba "jeg tror, hjelp min vantro" Jeg lette fram teksten rundt disse ordene - og min skepsis ble "fullkommen". Bare det at teksten omhandlet demonutdrivelse var nok til at jeg vurderte å hoppe over teksten bra bibelen. "Til om med Ordet vil jeg begrense" tenkte jeg. Derav mitt åpningsspørsmål;
- er det Gud som leder meg, eller er det jeg som "leder" Gud?

Jeg kjenner meg nesten litt trist, der jeg nok en gang minnes et skriftsted; Jak.1:6-8
Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet som han er og ustø i all sin ferd.

Derfor ønsker jeg å be bønnen som denne guttens far ba i Mark.9;24 "Jeg tror, hjelp min vantro" Og Jesus hjalp både far og sønn. Det gir meg håp.

Jeg tror - hjelp meg i min vanntro
(fra mark.9)
14 Da de kom tilbake til de andre disiplene, så de en mengde mennesker samlet omkring dem og noen skriftlærde som snakket ivrig med dem. 15 Da fikk folket plutselig se Jesus; de ble overrasket og løp til og hilste ham. 16 Han spurte dem da: «Hva er det dere er uenige om?» 17 En av mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han er besatt av en ånd som gjør ham stum. 18 Når den tar fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir stiv. Jeg bad disiplene dine drive den ut, men de maktet det ikke.» 19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Før gutten til meg!» 20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten, så han falt over ende og vred seg og frådet. 21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt,» svarte han. 22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!» 23 «Om jeg kan?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24 I det samme ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 25 Da Jesus så folket stimle sammen, truet han den urene ånd og sa: «Jeg befaler deg, du stumme og døve ånd: Far ut av ham, og gå aldri mer inn i ham!» 26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå som livløs, og mange sa at han var død. 27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
28 Da Jesus var kommet i hus, og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slag kan bare drives ut ved bønn og faste.»

Ganske spennende historie egentlig. Og jeg kan jo spørre som disiplene gjorde "hvorfor kan ikke jeg gjøre..." Kan jeg egentlig..? Jesus har jo aldri sagt at det er umulig :-)

Kjære Far - takk for at du elsker meg (deg også forresten ;-) takk for at din nåde er ny hver morgen. Takk for din trofasthet. Du gir aldri opp. Det vil heller ikke jeg..

Reblog this post [with Zemanta]

Ingen kommentarer: