tirsdag, februar 03, 2009

... formet av det jeg møter ...

Kjenner jeg egentlig blir litt skjelven ved tanken. Men hvordan havnet jeg egentlig her? Hvorfor tror jeg som jeg tror? Hva er rett og hva er feil? Hva er viktig og hva er mindre viktig?

Hvor enkel eller komplissert må troen være?
Kan det bli for mye nåde? Eller for mye lov?
Hvor balansert må det være?

Min første tanke var
"Jeg (Jesus) er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh.14;6)
Siden tenkte jeg på Joh.3;16 "For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt men ha evig liv"

Det viktigste er altså JESUS

Men dette er bare starten. Det finnes en fortsettelse. Et liv sammen med Gud, i utvikling. Kalt helliggjørelse.. Jeg kan ikke si at det går fort framover i mitt kristenliv. Akkurat nå kjenner jeg meg litt tvilrådig. Hvor burde jeg egentlig stått? Hvor langt burde jeg egentlig kommet? Har jeg stagnert? Og eventuelt... hvorfor?

Hva forventer Gud av meg? Hva er hans plan og hensikt?

Det som datt ned i hodet mitt nå, var hva Gud sa gjennom profeten Jeremias (29;11) For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Kjære Gud - jeg forstår ikke alt. Men jeg vet at jeg tror på deg. Jeg har satt mitt håp til deg.

Av og til er jeg redd for å være blind - slik menighetene i åpenbaringen blir beskrevet. De trodde de hadde alt, men hadde intet... Heldigvis gjorde du dem oppmerksom på det, og ga dem til og med råd og håp.
Hjelp meg å se og forstå - som Kong David ba i salme 139

"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker.
Se om jeg er på den onde vei,
og led meg på evighetens vei.
"


Ingen kommentarer: