mandag, mars 16, 2009

mer keltisk inspirasjon

Vi lover deg, Gud, og glemmer ikke alle dine velgjerninger.
Vi lover deg for ditt skaperverk som viser oss din herlighet.
Du nikker og vinker til oss gjennom hver stein og hver stjerne.
Når sola går ned i vest, setter vi oss ned sammen med deg.

Herre, du er min øy;
I ditt fang bygger jeg reir.
Herre, du er havets ro;
I din fred slår jeg leir.
Du er bølgene mot stranda;
Deres lyd er min hymne.
Du er i fuglenes sang;
Deres lyd vil jeg synge.
Du er havet som slår mot fjellet;
Jeg vil prise deg med styrke.
Du er sjøen som skvulper rolig;
I deg finner jeg hvile.


Da jeg leste dette i kveld, kjente jeg en glede i hele meg. Jeg tenkte på de gangene jeg opplever Gud i naturen. Som når sola plutselig bryter gjennom skyene (da tenker jeg at det er Gud selv som lyser) eller de gangene jeg ser en fargesprakende himmel (da tenker jeg at Gud sender sin hilsen til meg) eller når jeg lukker øynene og kjenner vinden blåse mot ansiktet og kjenne håret flagre (da tenker jeg at Gud er nær ved sin Ånd) eller de gangene jeg står nede ved stranden og ser utover vannet og himmelen bak der (da tenker jeg at jeg står foran Guds trone)

Flere av skriftstedene som disse bønnene henviser til er fulle av naturbeskrivelser. Nesten så jeg ser det på en ny måte. Bønnen som Ray Simpson har skrevet her, kunne like gjerne vært skrevet av Kong David :-)

Ingen kommentarer: