mandag, september 21, 2009

Salme 16;11

Du lærer meg livets vei.
For ditt åsyn er det en fylde av glede,
ved din høyre hånd en evig fryd.


Jeg må si at jeg kjente takknemlighet når jeg leste den FØRSTE setningen.
Og visst kjente jeg meg igjen i setning nr 2 også.

Men hva skal jeg si til setning nr 3 da?

Lurer på hvorfor David uttrykker seg slik? Han som ellers ikke er redd for å skrive om både sorg, smerte, kamp eller fortvilelse. Hvordan kan han si evig fryd?
Jeg kunne gått med på evig trygghet - siden jeg tror på en Gud som går med i alt jeg møter. Lurer på hva David tenkte på...? Uttrykte han bare en spontan følelse akkurat da, eller mente han virkelig evig fryd?

Uansett hva det måtte bety Herre, så takker jeg deg fordi du lærer meg livets vei. Du som kjenner og vet alle mine veier (Salme 139)

2 kommentarer:

Victoria sa...

Han var virkelig en poet, David.. Og en flink som sådan.. :)

Jo.. jeg tror han mente evig fryd, som i den evigvarende fryden. For i Herrens nærvær så er det fryd (som vi kjenner når vi virkelig er i Hans mektige nærvær). Og kanskje når vi ikke kjenner denne fryden, at det ikke er Hans nærvær vi befinner oss i? Kanskje det ikke er helt 100 % mulig å leve i denne nærheten som David beskriver her på jorden (iallefall klarer ikke jeg det)? For jeg tror når vi møter Ham i himmelen (can't wait!!) så vil det virkelig være en evig fryd! :)

Bare noen tanker.... :)

Siw sa...

Takk for innspill Victoria :-)
Ja - jeg tror også at det kan være slik at jeg ikke alltid er i Guds nærvær. Likevel tror jeg at han er i mitt.

Det kan være mine egne valg, eller at mine tanker er så forstyrret av bekyrming og tvil e.l. at jeg rett og slett ikke søker eller merker Guds nærvær.
Gud er likevel nær meg, slik han lovet. Så fort jeg åpner opp for ham, er han der.
"Se jeg står for døren og banker..."