onsdag, oktober 28, 2009

Noen ganger...

... så kjennes Gud så laaangt borte.. jeg tror likevel at han er nær - for Gud er trofast. Det kjennes bare så tomt - så ensomt.. Noen ganger går det fort over, å jeg kjenner meg igjen velsignet av Guds nærvær. Andre ganger kan Guds "fravær" kjennes som en evighet nesten. Gud, hvor er du? Er du her egentlig..?

Jeg smiler, for mens jeg leste siste setning, festet blikket seg på ordet "er" - som om Gud minnet meg om at han fremdeles er "JEG ER"

Jeg er ikke alene om å kjenne denne følelsen. Jeg vet det. Til og med bibelen er ærlig på dette. Hør hva David sier i salme 13;
Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet og hele dagen ha sorg i hjertet? Hvor lenge skal fienden ha overmakten? Se hit og svar meg, Herre min Gud! La øynene mine få glansen tilbake så jeg ikke sovner inn i døden. Da skal ikke min fiende si; “Jeg har vunnet!” mine uvenner skal ikke juble når jeg holder på å falle. Men jeg setter min lit til din trofasthet, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg Vil synge for Herren, for han har gjort vel i mot meg.

Jeg valgte å uthveve den siste teksten. For jeg syntes det er stort at David skriver dette når følelsene hans faktisk er noe helt annet. Det ser vi jo i fortvilelsen han beskriver først.. Han velger å bygge seg opp på løftet Gud har gitt, i steden for å gi seg helt over på det han føler.

Noe å lære, men ikke enklet å gjennomføre..

I salme 143 ser vi David gjøre det samme;
Min ånd er uten kraft, mitt hjerte stivner i brystet. Jeg minnes gamle dager, jeg tenker på alle dine gjerninger og grunner på det verk du har gjort. Jeg rekker hendene ut mot deg, jeg lengter etter deg som jorden tørster etter vann. Sela

Jeg er uten kraft - jeg ser deg ikke Gud - men jeg grunner på det du har gjort. Jeg lener meg mot dine løfter. Jeg rekker mine hender mot deg og lengter..

Ingen kommentarer: