søndag, mai 02, 2010

Kirken

I dag har jeg vel egentlig opplevd begge deler - både glede og skuffelse... og tankene virrer rundt igjen. Hva er kirken vår i dag? Hvilke forventninger har vi? Tror vi på kirken vår..?

Jeg hører allerede noen si "Det er ikke kirken vi skal tro på - det er Jesus" men sant og si tror jeg de to begrepene hører sammen! Nå er det viktig å prioritere rett; tro på Jesus først og fremst, og deretter kirken. Dette fordi (mener jeg) at kirken så ofte kommer til kort. Det er mange som dessverre møter på skuffelser der. Men har man et personlig forhold til Jesus, så har man ikke mistet alt - når kirken ikke lenger er det den burde være..

Jeg må innrømme at jeg er blant dem som kjenner denne skuffelsen. Sorg rett og slett. Kanskje jeg har for høye krav? Kanskje mine drømmer om kirken ikke er rimelige... jeg mener - selv om Jesus er kirkens hode, så er hele "kroppen" 100% mennesker. Hvor bra kan den da bli..? Den blir ikke bedre enn menneskene selv er. Den er ikke bedre enn ... meg ... (smiler)

Likevel drømmer jeg. Jeg er fortsatt en del av kirken. Jeg har fortsatt håp om at kirken skal være det stedet hvor alle kan kjenne seg hjemme - bli møtt... Om dette ikke er mulig, hvor ligger mulighetene da?
Jesus hadde også en drøm, det er jeg overbevist om. Ja, han har fortsatt den drømmen tror jeg, som han hadde da han ba for oss (Joh.17)

Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den herlighet du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.»

Jeg startet med at jeg hadde opplevd begge deler i dag... Men kanskje jeg ikke skulle sørge over det, og heller tenke at også Guds menighet inneholder hele livet, av både glede og sorg, oppbyggelse og nederlag..?


Sigvart Dagsland har skrevet en sang om akkurat dette



Jeg kommer til Deg Gud
Med min svake tro
Selv om tvilen kan være stor
Har Din godhet satt så dype spor

Jeg har mange lengsler Gud
Livet sprenger på
Det er så mye jeg skulle gjort
Hva skal jeg velge?
Åra går så fort

Det er ikke lett å skimte svaret her
Hvor alle famler i blinde
Men det hjelper hvis jeg leter der
Jeg vet at Du er å finn

Du har gitt oss kirken Gud
Hu gjør vel hva hun kan
Hun virker sliten
Hun er litt rar
Men om hu svikter så er hu alt vi har

Det blir sagt og skrevet mye sant
Om liv og lære som spriker
Men i avmakt som en diamant
Gjemmer kirken Ditt rike
For bakom fromme ord og tåkeprat
Der kan jeg møte Deg som har gått så tunge steg
For å møte meg

Jeg kommer til Deg Gud
Med min svake tro
Selv om tvilen kan være stor
Har Din godhet satt så dype spor
Dype spor




Ingen kommentarer: