onsdag, mars 07, 2012

På innsiden

Denne posten er kanskje en smule utenfor tema, men jeg velger likevel å ta den med. For kjærligheten handler så absolutt om det som skjer på innsiden, gjør det ikke? Og visst er det flott at Gud vil hjelpe oss gjennom alle hindringer? Bønnen i denne mimreposten er også "Herre, hjelp meg å elske"

"Det bobler på innsiden"
Ordene kom fra ei herlig gammel dame på 90. Hun frydet seg ved tanken på Jesus og det Han betydde for henne.

I går kjente også jeg at det riktig boblet på innsiden. Jeg hadde blant annet blitt inspirert av en annen skribent som skrev om dette å ha et glødende hjerte. Han oppmuntret ved å si at vi med all den gode undervisning vi hadde i dag, hadde gode muligheter til å kjenne et glødende hjerte.

Jeg var så ivrig da jeg leste dette for min venn, men reaksjonen ble ikke helt som ventet... "Nei, så enkelt er det ikke alltid. Det finnes dem som har det så tungt, eller som er fanget i sin egen frykt at de ikke orker å høre. Og så vender de seg bort fra Gud" sa min venn.

"jo" svarte jeg, fortsatt like iverig "men har du ikke hørt hva Jesaja skriver?
Jeg vil gå foran deg.
Høyder vil jeg jevne ut;
dører av bronse vil jeg sprenge,
og bommer av jern vil jeg slå i stykker.

Så det er håp! Selv for de som er fanget"

Men min venn fortsatte i samme spor og sa "Visst er Gud trofast. Men han trenger seg aldri på. Se på den rike mannen som kom og ville følge Jesus. Han gikk bedrøvet bort, og Jesus prøvde aldri å stoppe ham"

Jeg kjente at jeg ble litt motløs. For visst ser jeg det, at det finnes fortvilte mennesker som leter etter Gud uten å klare å gripe det... Og visst ser jeg at det finnes mennesker som snur ryggen til Gud, enten i fortvilelse, forakt eller andre ting. Hva sier jeg til dem...? Kanskje jeg blir for ivrig når jeg forteller om egne erfaringer? Glemmer jeg noe viktig..? Det jeg gjerne ville si i dag, var at DET ER HÅP!

Jeg lå å tenkte på alt dette i går kveld, da jeg plutselig husket et kjent bilde. "Jesus banker på døra og vil inn" Der finnes ikke noe håndtak. Døren må åpnes fra innsiden.
YESS - tenkte jeg plutselig - sånn er det! Gud trenger seg ikke på, men Han rekker fram sin hånd på ett eller annet vis. Han inspirerer oss til lå åpne våre tanker og sinn for Ham. På den måten hjelper Han oss FRA INNSIDEN. Han og jeg - sammen er vi krutt (leeer) og bommer av jern vil .... osv

Paulus sier i Fil.4;13 "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk"

Så her er jeg - med et lengtende hjerte. Herre - lær meg å elske!

Jeg ber for alle de som i sorg og fortvilelse trekker seg bort fra deg. Jeg ber for alle de som finner troen på deg så vanskelig. Jeg ber for alle de som kjemper med sinne og bitterhet. Jeg ber for dem som kjemper med tvil. Jeg tror du forstår. Jeg tror du gråter med dem. Og jeg tror du kan røre ved dem. Gi dem HÅP, tro - og kjærlighet.

1 kommentar:

Cecilie sa...

Alt for ofte tenker vi at vi skal "preike" mennesker til Gud, men oftest er det de åpne armene, skulderen å gråte på og de lyttene ører som er rette vei. Mennesker må finne trøst før de kan se håp. Og det, det er "innside-arbeid". Kjærlighet som slår rot og begynner å spire. Først når vi er der, og "hjerte-jorda" er litt bløyta opp, kan Guds ord få feste.

Å elske mennesker slik vi burde, er ikke noe vi klarer i oss selv, vi trenger Guds hjelp. Før vi kan berøre andre menneskers hjerter, må vi berøres og forvandles av Herren selv. "To become a changemaker, we ourselves first have to be changed by the Maker."

Velsigna god dag til deg og takk for innlegg, viktige tanker å ha med seg videre.