onsdag, juli 25, 2012

Når det stormer...

Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»
(Markus 4)

Dette er teksten jeg har jobba litt med i dag. Tenk at Jesus hadde slik ro, midt i en storm? Ingen ting kunne ta freden fra ham. Jeg smiler og tenker at han jo ER selve FREDEN selv. Og flere ganger oppfordrer ham meg til å kjenne det samme - fred midt i stormen. Men jeg innrømmer med en gang at akkurat DET ikke er så lett... Heldigvis får jeg smake den rett som det er. og ingen ting er bedre! Å kjenne tryggheten i Gud, hvile i at Han er der - ååå det er godt.

Men er det ikke bra at Gud er mer enn det? At han ikke bare vil være der for meg, men også ønsker å gjøre meg sterk. Oppmuntrer og utfordrer. Ønsker at jeg skal vokse.
Han ser stormene som kommer, og det er ikke alltid han står opp og sier "Ti, vær stille" - i steden er han ved min side og gjør meg sterk nok til å klare den.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh.14;1 og 27)

Også tar jeg opp kampen da, og kjemper i mot. Prøver å rydde, sortere og forstå alt som skjer. Også kjenner jeg at jeg vokser. Noen ganger gjør det rett og slett vondt... andre ganger bare jubler jeg ut min seiersglede over å ha overvunnet nok et hinder.

Men så hender det også at det blir for mye. Tanker og følelser, reaksjoner og for mange utfordringer... Jeg kan kjenne angsten komme likevel, og motløsheten som Gud jo hadde utfordret meg til ikke å ta imot.
Men slik jeg kjenner min Gud er det ok for en stund. Han forstår, og jeg får komme å bare være - i Hans trygge favn. Min borg og min frelse, min Far som er "The Great I Am" Her får jeg rope ut alt som måtte tynge mitt hjerte.


Jeg behøver absolutt ikke tenke på hva Gud måtte mene om det. Det Han først og fremst mener, er likevel "Siw, du er så høyt elsket" - tenk å få tro på dette? Ååååå som jeg skulle ønske at flere kunne kjenne det på samme vis. Du er høyt elsket, vet du det?!


Jeg har valgt å legge til denne vakre sangen. Her på samisk... kanskje ikke så lett å forstå teksten :-) men du kan jo få den svenske teksten mens du nyter denne vakre fremførelsen til Eva Jeanette Iversen.
Selv tenker jeg sangen som en bønn til Gud akkurat nå - å legger hele mitt hjerte med alt det måtte inneholde, i Guds favn.

Håll mitt hjärta Håll min själ
Lägg mitt huvud I ditt knä
Säg att du menar
Och vill mig väl
Håll mitt hjärta Håll min själ

Som jag väntat alla år
Du kan läka mina sår
Ta mina händer och gör mig hel
Ta mitt hjärta
Ta min själ

Håll mitt hjärta Håll min själ
Låt mig bara stanna här
Så allt jag ber dig allt jag begär
Håll mitt hjärta Håll min själ
Håll min själ

1 kommentar:

Tor Albertsen sa...

Takk for god "andakt"! Både holder du deg til tekstene du har som utgangspunkt og de aktualiseres på en personlig måte. Du har en oppbygning av andakten som gjør at vi som leser ikke faller ut. Diktet til slutt summerer det som du vil få fram - også det på en personlig måte.