søndag, oktober 20, 2013

Salme 13

Måtte bare komme med en liten kommentar til salmen jeg leste i dag. Den er ikke stor, så jeg kan like godt ta med hele.

Til korlederen. En Davids-salme.
   
 2 Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?
        Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
   
 3 
Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet
        og hele dagen ha sorg i hjertet?
        Hvor lenge skal fienden ha overmakten?
   
 4 
Se hit og svar meg, Herre, min Gud!
        La øynene mine få glansen tilbake,
        så jeg ikke sovner inn i døden.
   
 
5 Da skal ikke min fiende si: «Jeg har vunnet»,
        mine uvenner skal ikke juble
        når jeg holder på å falle.


Ingen tvil om at David kjente seg langt nede! Og likevel, midt i sitt fortvilte mørke, så klarer han å utbryte;
   6 Men jeg setter min lit til din trofasthet,
        mitt hjerte skal juble over din frelse.
        Jeg vil synge for Herren,
        for han har gjort vel imot meg.


Snakk om å eie håpet! Og så godt at han kan huske på sine gode erfaringer, på tross av mørket han opplever i øyeblikket. Tror også at han hadde erfart hvor viktig det også var, å memorere på akkurat slike ting når det var som mørkest. Som om lyset slipper til da. I salme 143 kan vi se mye av det samme;

Min ånd er uten kraft,
        mitt hjerte stivner i brystet.
   
 5 Jeg minnes gamle dager,
        jeg tenker på alle dine gjerninger
        og grunner på det verk du har gjort.
   
 6 Jeg rekker hendene ut mot deg,
        jeg lengter etter deg
        som jorden tørster etter vann.



(Måtte han gi ditt hjertes øye lys...)


 

Ingen kommentarer: