lørdag, november 02, 2013

...bare et ansikt...

Det var mens jeg slappet av med en krim, at det plutselig dukket opp en liten hendelse som gjorde stort inntrykk på meg. De var på leting etter en savnet, og havnet bl.a. opp hos en hjelpeorganisasjon for hjemløse ungdommer. Da etterforskerne viser fram bildet og spør om hjelpearbeideren kjenner ham igjen, svarer han med et trist ansiktsuttrykk;

"Jeg har stått på her i 35 år. Jeg ville så gjerne bli kjent med disse ungdommene... men de ble bare ansikter" Det var jo så bra det han gjorde, og han gjorde mye. Og likevel... de ble bare ansikter..

Det ble ganske ransakende må jeg innrømme. Hvor mange av de jeg møter i hverdagen, er bare ansikter for meg? Og hva er jeg for dem?
Våre kirker og menigheter - hvor mange av oss er bare ansikter..? Jeg tror det er skremmende mange. Jeg må innrømme det for egen del i alle fall. Jeg trives veldig godt der jeg er - føler meg godt mottatt når jeg kommer. Og selv er jeg glad for å se dem, og føler med de som opplever vonde ting. Så jeg er ikke kald. Men jeg er heller ikke veldig engasjert. Det er tryggest og mest behagelig å holde meg litt i bakgrunnen der ingen stiller for høye krav... eller har for høye forventninger til meg.

Kjære Gud, jeg ser hvor feil det er. Men hvor begynner jeg nå ..?
Jeg begynner i det små :-) Det viktigste er å begynne...
Så jeg ber for dagen, for helga, for uka. Ber om hjelp til å se mer enn ansikter. Hjelp til å være mer oppmerksom og våge å handle på det.





Ingen kommentarer: