søndag, mars 02, 2014

Hva hører du...?

Du har sikkert hørt disse kjente ordene "tro, håp og kjærlighet, størst av dem er kjærlighet" Vakre ord som gjerne blir sitert i bl.a. brylluper. Ja, da kan man ta fram hele kapitlet og lese det som av så mange blir oppfattet som så vakre ord. Men i mine ører... virker de så skremmende og uoppnåelig.

Jeg har grublet på disse versene i det siste. De er nemlig tema i kirken vår for tiden. Og det er klart det er flott når fokuset legges på kjærligheten. For den ER vakker. Og det kommer så mye godt ut av den. Den er viktig, så absolutt. Så hvorfor er de vanskelig for meg..?

Paulus sier så ransakende at du faktisk kan gi alt du eier - ja til og med ofre ditt eget liv til smerte og død - dersom jeg gjør dette uten kjærlighet, har det ingen verdi. INGEN.

Også ransaker jeg meg selv og spør; "Hvor ofte gjør jeg noe av ren godhet? Og hvor ofte gjør jeg noe fordi jeg burde, skulle, måtte? Eller pga hva andre måtte tenke, mene eller forvente?" Hvor ofte er jeg drevet av dårlig samvittighet, kontra ren godhet? Jeg kjenner sorg over svaret.
Ikke så å forstå at jeg ikke vil gjøre det gode. Nei, jeg vil gjerne! Men ofte har det en undertone jeg ikke er stolt av. Det er så mye burde, måtte, skulle - så mye forventinger.

Herre - jeg lengter faktisk etter mer frihet til å være god. Åååå som jeg lengter etter å være fri fra alle "burde, måtte, skulle". Frykten for hva alle andre måtte tenke og mene. Og kanskje enda mer - fri fra alle mine egne dommer over meg selv. Kan jeg det?

Her står jeg altså - og har ingenting å vise til. Jeg får ikke til å være den det forventes. Til og med helt uten å tenke på meg selv...?! Hvordan kunne Paulus skrive så vanskelige ord?!


Mens jeg strevde med disse ordene, kom jeg til å tenke på noe som hendte for flere år siden. Jeg hadde blitt så utrolig glad i salme 139, noe jeg fremdeles er. Det er en salme som får meg til å juble over Guds fantastiske omsorg i alle livets situasjoner. Med iver og glede leste jeg disse ordene for min venninne, og jeg ble helt paff da jeg oppdaget at ordene ikke trøstet henne det minste. Tvert imot opplevde hun dem som skremmende. I ordene "Herre, du vet alt" opplevde hun Guds pekefinger "jeg ser deg nok, jeg vet nok hva du gjør" Mens de samme ordene var til trøst for meg. Jeg kunne slappe av og være akkurat den jeg var. For Gud visste jo alt likevel. Jeg slapp og streve med å skjule noe.

Tenk at ord som er til trøst for noen, kan skape frykt hos andre? Som disse ordene om kjærligheten. Vakre, velsignende ord for mange - men så triste og vanskelig for andre. Samme ord - men så ulik effekt.


Gud er god da. Det ble også min erfaring denne gangen. Men jeg måtte gjennom et par runder først. Jeg prøvde nemlig å trøste meg selv ved å lese noen ord jeg kjente til. Bl.a. "Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus"
men jeg fant ingen trøst i dem. Faktisk begynte jeg å lure på hva det ville si å være i Kristus. Jeg hadde hørt ordene mange ganger, men hva betydde det egentlig?

Jeg gikk inn på bibel.no og surfet på nettopp de ordene "i krisus" - og det var da jeg fant ordene som ble til slik trøst for meg; Rom 3;21-28
Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven. Om den vitner loven og profetene. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell,  for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer – for dem som tror. Slik ville Gud vise sin rettferdighet. For tidligere hadde han i sitt tålmod båret over med de syndene som var begått.  Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.  Hvor er så det vi kan rose oss av? All ros er utelukket! Etter hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, etter troens lov.  For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger.

Vi vil faktisk aldri kunne ha noe å vise til. Det er heller ikke målet! DET skal jeg virkelig huske på. Så det er bare å stå på og gjøre det du kan. Gjør det fordi både du og Han vil det - ikke fordi du må det, eller fordi du skal oppnå noe. Nei, du har faktisk allerede oppnådd det!! Helt ufortjent.

Så er det jammen sant det Ordet sier; vi elsker fordi HAN elsket oss først.

Gud, du har elsket oss først,
men vi taler om deg som
om du bare hadde elsket oss
først én gang i fortiden.
 
I virkeligheten er det dag for dag,
hele livet igjennom
at du elsker oss først.
 
Når vi våkner om morgenen
og vender vår sjel mot deg,
kommer du oss i forkjøpet
- du har elsket oss først.
 
Dersom jeg står opp før daggry
og i samme øyeblikk vender
min sjel i bønn til deg,
da er du allerede der
- du har elsket meg først.
Når jeg legger bak meg alt som forstyrrer
og søker inn i sjelen for å tenke på deg,
da er du stadig den første.
 
Forlat oss, Gud, vår utakknemlighet.
Det er ikke bare én gang at du elsker oss først,
det er i hvert eneste av livets øyeblikk.
 
Søren Kierkegaard (1812 - 1855)

Ingen kommentarer: