tirsdag, mars 11, 2014

La solen gå ned over din vrede...


For deg som er litt bibelkjent, vil du nok sperre øynene opp. "Hallo? Var det ikke et ord som manglet her..?" og jeg er frimodig nok til å svare "Kanskje..?"

Hva mente Paulus da han skrev dette? Jeg har faktisk opplevd litt ulike tolkninger på dette. Noen mente det var galt å være sint. Om det hendte, måtte man si unnskyld før solen gikk ned. Andre mente at sinne var greit, men man måtte gjøre opp og bli ferdig med det før solen gikk ned. Argumentet var bl.a. at man ikke kjente morgendagen. Tenk om den ikke kom, også fikk man ikke gjort opp?!

Også var det min tolkning da. La solen gå ned... det er jo ikke en gang en tolkning. Det er en ren feilsitering (du kan jo se selv, i Ef.4;26)

OM jeg skulle våge meg på en tolkning, så ville jeg si at dette handlet om å gjøre noe med den sinte situasjonen. Ikke forbli i dette sinnet, det ville bare tære deg opp og ødelegge deg. Gjør opp, ta tak i det som er vanskelig. Og drøy ikke!
Så langt kan jeg være enig. Men min erfaring er altså, at av og til kan det være lurt å la sola gå ned en eller to ganger først. Eller som du kanskje kan ha hørt "TELL TIL TI"

Dette erfarte jeg for et par dager siden. Jeg ble sint. Ikke bare sint, Jeg ble opprørt, og mente at NÅ var det tid for å si hva jeg mente. Og det gjorde jeg så det sang.

Etter samtalen var jeg fortsatt opprørt og sint. Jeg angret ikke et øyeblikk. Solen gikk ned og stod opp igjen - og denne morgenen våknet jeg med en litt ekkel smak i munnen. Kanskje ikke så mye for det jeg hadde sagt, men for måten jeg hadde sagt det på. For nå, etter noen timers søvn, var sinnet mindre, og de opprørte følelsene likeså. Hadde jeg ventet til solen stod opp igjen, ville samtalen høyst sannsynlig fått en annen karakter. Jeg kunne fortsatt sagt hva jeg mente, men opplevd et annet resultat.


Jeg tok opp dette dilemmaet med en god venn, og han fortalte meg noe som er verdt å dele. Han er i en jobb der det i blant oppstår både frustrasjoner og konflikter. Da hender det at også han kjenner behov for å blåse ut. "Da setter jeg meg ned å skriver en mail som jeg lagrer til dagen etter. Etter en natts søvn, tenker jeg gjerne litt lettere, og mailen eller samtalen får en ny og bedre ordlyd" Nå er det aller beste å SNAKKE, kontra å skrive, siden det skrevne ord lett kan misforståes. Det jeg syntes var så bra med hans takling, var at han på denne måten fikk blåst ut når han trengte det (om enn bare til seg selv :), og på en måte fikk det ut av kroppen. Også var han bedre rustet etter en natts søvn, til å ta det på en bedre måte.

Er jeg på jordet, eller henger du med i det jeg prøver å formidle...?

Paulus nektet oss ikke å bli sinte. Neida, han regnet faktisk med at det hendte. Og jammen tror jeg han opplevde det selv også! Men han rådet oss til å tenke oss om, og å gjøre noe med det. Samtidig råder han til å være på vakt, så man gjør det rett.
 "Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede.  La ikke djevelen slippe til" (Ef.4;26-27)
 Finn din vei :) gjør det straks, om det er best for deg. Men om erfaringen din er som min.... så tell til ti først. Eller mer om du trenger det :-D

Det verste man kan gjøre, er å bære på det i lange tider.... det kan faktisk gå utover helsa. Som kong Salomo sa "Glede i hjertet gir god helse, men mismot tærer på marg og ben" (Ord 17;22)

-----

Jeg har lyst til å legge til at det i blant oppstår situasjoner der man ikke kan gå rett på sak og bli ferdig med det. Det er ikke alle man kan blåse ut til. Ikke alt man klarer å blåse ut med heller. Noen trenger profesjonell hjelp. Søk den om du trenger det! Jeg tror på en Gud som kan løse og hjelpe. Jeg tror også på en Gud som kan lede til den rette hjelpa. Først og fremst tror jeg på en Gud som elsker deg her og nå - betingelsesløst, av bare nåde.

Ingen kommentarer: