søndag, januar 03, 2016

Han la i min munn en ny sang

Jeg fikk lyst til å dele med dere en kommentar jeg fikk i forrige bloggpost. Den traff utrolig godt!
Jeg skrev om en lovsang midt i en ørkenvandring. Jeg syntes den var sterk og ga trøst til min egen ørkenvandring. David visste hvor han skulle gå, og hva han hadde - også midt i en ørken. 


Jeg burde også ha visst... eller rettere sagt; jeg vet også! Men jeg er ikke alltid like flink som David var, til å gripe tak i det og holde fast ved det. 
Selv etter å ha lest denne salmen, fortsatte jeg min ørkenvandring. I stede for å holde fokus, ble jeg opptatt av alt rundt meg som ikke var bra. Jeg hadde mange spørsmål og vurderinger. Hva tror jeg egentlig på? Hva burde jeg satse på?

Nå er jeg egentlig raskest til å stille spørsmål ved eget liv og egne handlinger. Det er så mye jeg kan gjøre bedre.... men mine spørsmål og vurderinger gikk lenger denne gangen. Ja - nesten helt til Afrika....

Så når kommentaren kom - den traff meg rett på kornet. Det beste av alt var at den ga meg "et spark bak" uten å være det minste dømmende. Tvert imot var den full av trøst og oppmuntring, og likevel et pek i riktig retning. Tusen takk minstebror!

Jeg velger å dele den her - for som du sier, ørkenvandring er det flere som opplever. 

Ørkenvandring?

Noen ganger kan vår vandring føles som en ørkenvandring
Noen ganger er det det, fordi vi går alene
Noen ganger går vi alene fordi vi syns vi ikke har noe å gi
Noen ganger går vi alene fordi vi ikke syns det kristne felleskapet gir noe
Noen ganger gir glimt fra vår ørkenvandring, håp for andres ørkenvandring
Noen ganger merkes Guds Oase, - midt i ørkenen
Noen ganger må vi slutte å gå alene i ørkenen, fordi det ikke er bra for oss
Noen ganger er det "ved gi at vi får"

Hans Inge Fagervik synger: "Gå ikke alene, ta noen med deg på veien du og"

Alltid kan vi forvente at Gud gir vann i ørkenen, 
og vil lede på veien gjennom den.


I dag satte jeg meg bestemt ned for å ta opp igjen tråden i bibelleseplanen min. Og hva var det første jeg leste? 

 2 Jeg ventet og håpet på Herren.
          Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.

       
   
  3 Han dro meg opp av fordervelsens grav,
          opp av den dype gjørmen.
          Han satte mine føtter på fjell
          og gjorde skrittene faste.

       
   
  4 Han la en ny sang i min munn,
          en lovsang til vår Gud.

          Mange skal se det og frykte
          og sette sin lit til Herren.
       
   
  5 Salig er den
          som stoler på Herren,
          som ikke vender seg til de stolte,
          til dem som faller fra i løgn.
       
   
  6 Store ting har du gjort for oss,
           Herre, min Gud,
          underfulle verk og planer,
          ingen er din like.
          Vil jeg fortelle og tale om dem,
          er de for mange til å telles.


OG det er sant! Når jeg ser tilbake på hvordan Gud har vært til stede, velsignet og hjulpet - jeg vil ikke miste det for alt i verden!!


Herre, takk for at du kommer på nytt og på nytt - du kan igjen legge en NY SANG både i hjerte og munn.



Ingen kommentarer: