lørdag, mars 19, 2016

...hendene fulle...

Jeg møtte en utrolig flott kvinne denne uken. Hun gjorde virkelig inntrykk på meg, og jeg har fortsatt å tenke på henne utover i uka.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, for å være helt ærlig... for temaet er litt vanskelig. Jeg håper du forstår meg rett i løpet av bloggposten...

Jeg har det siste halvåret slitt med vonde albuer - de velkjente tennisalbuene. Nå er det ikke tennis som har skylden hos meg da, men strikketøyet (sukk...) Jeg savner det veldig!! Savnet er verre enn smerten, for å være helt ærlig. For strikketøyet har jeg måttet legge på hylla for en stund. Jeg trodde i alle fall at det bare var for en liten stund, men nå 6 mnd etter er det fortsatt ikke mulig å strikke :(
Jeg syntes det tar lang tid og er redd for at det ikke skal gå over...

Også møtte jeg altså denne nydelige kvinnen. Hennes historie rørte meg veldig. For tre og et halvt år siden fikk hennes kjære ektemann diagnosen skjelettkreft. Situasjonen nå er svært alvorlig, faktisk trodde de at han ikke ville overleve sist helg - men plutselig snudde det igjen. Det er fortsatt kritisk.

Egentlig har han allerede levd 3 år lenger enn han skulle. Det som gjør hennes historie ekstra sterk, er at hun hele denne tiden har hatt tro på at han skal bli frisk og leve. Hun opplever at hun har fått både ord og tegn på dette, og holder fast på sin tro.

Det som rørte meg ekstra, var hennes ærlige beskrivelse av denne troen. Det var ikke en slik krampaktig, blind tro hvor hun nektet å innse fakta. Men en oppriktig tro på tross andres tvil, og på tross av egne spørsmål og uro. Hun står undrende foran Gud over det hun opplever, samtidig som hun stormer mot Gud over det hun møter. Det er tøft for henne. Veldig tøft. Og hun er ærlig i sitt opprør mot Gud også. Er det ikke naturlig at slikt kommer i det hun står i?

Jeg hadde så lyst til å omfavne henne, og kjenner jeg vil be minst like mye for henne som for hennes mann. Jeg kom til å tenke på Moses i hans bønnekamp for seier. Han fikk hjelp til å holde armene oppe (for bare da hadde Israel overtaket) helt til det ble seier.

2.Mos 17;11-14
Da gikk det slik til at så lenge Moses holdt hånden i været, hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hånden synke, var amalekittene de sterkeste.
Men så begynte Moses å bli trett. Da fant de en stein og la den til rette for ham; den satte han seg på, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på hver side. Så var hendene hans støtte til solen gikk ned. Slik vant Josva over amalekittene og deres hær med kvasse sverd. Siden sa Herren til Moses; skriv dette opp i en bok, så dere ikke glemmer det, og gjenta det for Josva! 


Så bli gjerne med å be for henne! "Hold hennes armer oppe" :-D


Etter samtalen med henne kjente jeg meg litt skamfull. Her sukker jeg oppgitt over at jeg ikke har kunnet strikke på et halvår... også har hun hatt DEN kampen i tre og et halvt år!?!

Jeg lurte litt på hva Gud hadde å si til min klage.... og for riktig å gni det inn, så begynte jeg å tenke på den ene etter den andre som kjempet med verre ting en meg. Det er jo så utrolig mye nød i verden. Kjære Gud, du har virkelig HENDENE FULLE!!
Og likevel bryr han seg om nettopp meg :) og deg. Vi har en stor Gud som ser verdien i hvert enkelt menneske. Og jeg tror han bryr seg om både smått og stort. Det er likevel viktig å se ting i litt perspektiv i blant. Og ikke minst glemme seg selv i blant og bry seg om de andre.

    Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. (Rom.12;9-10)

Ingen kommentarer: